Redningsskøytenes hovedoppgave var å slepe inn fiskebåter når været ble overhending for dem. De forbedrede losbåtene som ble bygget først var også gode båter, mindre og rimeligere, men kunne ikke måle seg med «RS 1» i hardt vær og med slepekraft selv om de hadde en mast og større seilføring. To master viste seg å være veldig viktig for en redningsskøyte. Seilarealet var mer enn tilstrekkelig da arbeidet jo forgikk i kuling og storm, samt at mesanen ga bedre manøvreringsmuligheter under slep. Etter «RS 1»s redningsbragd i Havningberg i Finnmark var det ikke tvil om hvilken båttype det skulle satses på.
Det ble bygget 37 seilende redningsskøyter til Norge og 3 til Russland. Omtrent halvparten ble bygget på andre båtbyggerier; Lyngør, Risør, Tvedestrand, Porsgrunn og Bergen. Colin Archer tegnet 3 forskjellige RS-tegninger for Norge og en større versjon til Russland. Svolværtypen «RS 12» ble introdusert i 1897. Den hadde litt mer stabilitet, men ellers var det mest kosmetiske forandringer i forhold til «RS 1». I 1908 kom Solli/Vardø-typen RS 21/22. Lengden var den samme som før, men bredden ble økt og skroget ble mye fyldigere i baugen. Denne var ikke like rask i moderat vind, men merkbart bedre i storm og med mer slepekraft.
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar